изтеглен файл (4)

Rettsosiologi beskriver og analyserer retten i samfunnet og ser på hvordan retten påvirker oss. Rettssosiologi er en vitenskap som på en eller annen måte bygger på både juss og sosiologi. Thomas Mathiesen deler rettssosiologien inn i tre hovedtemaer: Rettens innvirkning på samfunnet, Samfunnets innvirkning på retten og vekselvirkningen mellom retten og samfunnet.

Rettens innvirkning på samfunnet ser fra retten og ut i samfunnet. Den handler om hvordan lover og rettslige instanser påvirker samfunnet. Noen tror at lover bare fungerer av seg selv (lysbryterteorien) – en teori om at lover automatisk får effekt i samfunnet når de vedtas. Ofte er det slik at lover ikke virker slik de skal i praksis, eller at lover har utilsiktede virkninger. Vanlig å dele i to: tilsiktede og utilskiktede virkninger.

Rettens tilsiktede virkninger tar sikte på de uttalt tilsiktede virkninger eller så kalt manifeste funksjoner. Det finnes tre rettsområder som behandles av tilsiktede virkninger – strafferett/fengselsvesen, hushjelploven/arbeidervernrett, og rettshjelp som juridisk virksomhet.

Forskning fra fengsler ser på rehabiliteringsbestemmelsen i den gamle Fengselsloven og, som forlengelse, bestemmelsene i den nå gjeldende straffegjennomføringsloven. Hovedmålet med fengselstraff er rehabilitering og tilpassing til samfunnet. Virker loven etter sin hensikt?  Forskning sier nei. En del undersøkelser gjennomgås, og det konkluderes med at fengsel – med noen unntak, særlig fra senere tid – ikke virker rehabiliterende. Fangekulturen butter imot, og bidrar nokså sterkt til av rehabiliteringstiltakene ikke virker etter hensikten.

En av de første undesøkelsene er bygd av Donald Clemmer. På grunn av hans forskning i fengslet underbygde Clemmer begrepet ”prisonisering”. Det betyr en sett uformelle, avvikende tradisjoner, vaner, normer og verdier. Fangekultur som gjør de innsatte immune overfor rehabilitering. Han mener at fengslene fungerer som forbryterskoler. Det er vanskelig å unngå slik prisonisering.  Prisonisering henger med fangen etter løslatelsen. Prisoniseringen blir høyere jo mer blir de sammen og omvendt hvis de er isolert hver i sitt boks. Jo færre kontakter utenfor murene, jo flere trerkontakter i smågrupper innenfor murene, og jo lengre fengselsstraff, desto mer «prisonisert» ble fangen.

Wheeler raffinerte funnene i Clemmers undersøkelse, hvor han så på ulik lengde i fangeoppholdet. Han delte fangene i et storre amerikansk fengsel inn i tre grupper: De som, uavhengig av dommens lengde, befant seg tidlig i sitt fengselsopphold, de som var omtrent midtveis i oppholdet, og de som var i siste del av oppholdet. Han bruker særskilt utarbeidede sporreskjemaer om holdninger til det lovlydige samfunn. Prisoniseringen inn i fangekulturen ble «U-formet»: Fangen «forberedte» seg pa løslatelsen ved a fri seg mer fra fangekulturens normer og verdier som i stigende grad hadde karakterisert de forste fasene i oppholdet. Det viste seg at prisoniseringen okte sterkt henimot midten av oppholdet, men ble svekket igjen henimot loslatelsestidspunktet. Wheeler karakteriserte prisoniseringen som en slags spiral, der en blir stadig mer innvevd i fangekulturen.

Flere undersøkelser rundt 1960 støttet prisonisering. Det var det fordi fengsel utsettes fangene overfor pinefulle forhold, slik at de innsatte trenger et forsvar mot systemet. Selve frihetsberøvelsen, berøvelsen av heteroseksuell kontakt, berøvelsen av autonomi, og av trygghet er sa pinefulle forhold at fangene innmelder seg inn» i fangesamfunnet med dets spesielle normer og verdier. En slik «innmelding» i fangesamfunnet fjerner ikke fengslets pinefulle trekk, men dulmer eller demper dem i hvert fall. En felles kultur beskytter mot omgivelsenes press. Pa den maten blir fangekulturen en forstaelig reaksjon.

Skandinavisk fengselsforskning har til dels gjort funn som minner sterkt om de amerikanske. I 1959 utga Johan Galtung en sosiologisk studie av Oslo fengsel. Galtung satt selv fengslet som militærnekter. Dessuten bygde han pa intervjuer med fanger og ansatte. Han fant at fengsels-oppholdet ble opplevd som sterkt pinefullt, mye på samme måte som i de amerikanske undersokelsene, fant tendenser til prisonisering. Fant ikke dyp prisonisering. Fant at de innsatte ikke var fornøyd med forholdene. Det er en kløft mellom ansatte og fanger.

Svensk forsker Ulla Bondeson (1974) fant i sin undersøkelse at fangene blir kriminalisert, narkomanisert, nevrotisert og føler seg maktesløse gjennom oppholdet. De blir i høy grad prisonisert, reglene virker ikke etter forholdene. Målene blir aktivt motarbeidet.  Bondeson finner heller ikke den noe mer optimistiske U-kurven for prisonisering som Wheeler fant i et amerikansk materiale. Nar det gjelder skadevirkninger, finner hun at små behandlingsorienterte anstalter ikke fungerer bedre enn store vanlige fengsler. kvinner prisoniseres under fengselsoppholdet.

I 1965 ga Mathiesen ut en studie fra Ila fengsels- og sikringsanstalt. I undersokelsen fant han ikke sa sterke tegn til den type prisonisering eller innmelding i en egen fangekultur som Clemmer og andre hadde papekt, men fant andre like problematiske reaksjoner pa anstaltoppholdet: Mange fanger understreket at psykiaternes makt i systemet gjorde det umulig a innga i noe terapeutisk forhold. Kritikken gikk ut på at anstalten og systemet fungerte urettferdig, ineffektivt, eller begge deler. De understreket sterkt at deres tilpasning til samfunnet ikke ble fremmet. Det var altsa en dyp kløft mellom de ansatte og fangene.

Før – litt skeptisk til hypoteseteori og empirisk fundament som skaper prisoniseringen? Finnes det felles sjargong/uttrykk/betydning  i fengslet? Hvordan måles prisonisering? Tilhøring/tilknitning til miljø på grunn av fengslesfaktorene?

Nå – andre oversikter over forskningsresultater som i noen grad er optimistiske resultater, med mindre tilbakefall.

Undersøkelsene av hushjelploven konkluderes med at lovens forskjellige bestemmelser ikke i særlig grad støttet opp om hushjelpenes rettigheter. Målet var bedre arbeidsvilkår for hushjelpere bl.a. ved å fastsette: maksimal grense for arbeidsdagens lengde, skriftlig arbeidsavtale, godtgjørelse for overtidsarbeid, lønnsoppgjør hver annen uke, fast søndagsfri og fast fritid på hverdager. Konklusjonen var at loven var for optimistisk og greide ikke å forhindre forhold som var i strid med denne loven. Både arbeidsgiver og arbeidstaker var ikke fortrolig med rettens innhold, mange var ikke klar over at en slik lov var kommet på banen. Det var heller ikke opprettet et kommunikasjonsnettverk, slik at partene ikke ble tilstrekkelig informert. Det personlige i relasjonen mellom partene, og arbeidets art, gjorde det vanskelig å anvende vanlige arbeidervernregler. Lite samsvar m/m lovens krav og hushjelp. Arbeidsvilkår ett år etter loven trådte i kraft var svakt sammenheng m/m normkunnskap og arbavtaler.

Ny undersøkelse i 1980 viste også fortsatt svake kunnskaper om loven, men bedre samsvar m/m normkunnskap og arbavtaler. Arbeidsoppgavene forandres ikke og det var samme problemer som før: folk kjenner ikke reglene, dette var arbeidsforhold med en nær relasjon.

Kommunikasjon av lovstoff er viktig når vi skal søke å forstå hvorfor hushjelploven ikke virket etter sin hensikt. Loven ble stort sett dårlig kommunisert (det ble foretatt to undersøkelser, og i den andre var det et litt bedre samsvar mellom kommunikasjon og etterlevelse enn i den første). Men undersøkelser foretatt av Tone Sverdrup viser at hushjelploven nok var modellert som en ”fabrikklov”, med bestemmelser som kanskje hadde virket i en fabrikk eller et kontorlandskap, men ikke var innrettet for intimt familieliv. For det forste viste det seg at kunnskapen om loven var svak. Overflatisk kjente mange til den, men detaljkunnskaper svært dårlig med. For det andre viste det seg bare meget svake sammenhenger mellom kunnskap om normene og faktisk atferd. Det vil ofte oppleves som et fremmedelement for partene å kreve sine rettigheter etter lovparagrafer. Rettsvern for arbeidstakere i et hjem måtte etter Sverdrups oppfatning derfor sikres på andre måter enn ved rettigheter og plikter mellom partene, nemlig ved lovregler som forplikter det offentlige til å legge forholdene til rette for at partene skal kunne oppfylle krav fra motparten.

En undersokelse av Leif E. Moland ble gjennomfort i underkant av 2500 telefonintervjuer av kommunalt ansatte, hjemmehjelpere, miljoarbeidere, pleieassistenter, miljoterapeuter, sykepleiere, barnehageassistenter, renholdere, merkantilt ansatte og vaktmestere. For det forste viste det seg at de ansattes kjennskap til egne rettigheter var darlig, akkurat som tilfellet var med hushjelploven. Som hushjelpene arbeider mange spredt, noe som gjor informasjonsarbeidet vanskeligere enn pa andre arbeidsplasser, og de ansatte er sårbare dersom arbeidsgiverne ikke ivaretar behovene og rettighetene deres. Eldre, ufaglærte kvinner kommer dårligst ut. For det andre viste det seg at de formelle verneinstitusjonene, som forskriften om internkontroll for HMS, i liten grad var i bruk, slik at en kunne stille sporsmalved deres relevans. Et hovedfunn var at selv om det var et betydelig behov for arbeidsmiljøtiltak i alle yrkesgrupper, ble helt sentrale verktøy ikke benyttet. Moland skriver at ansatte som arbeider i den kommunale pleie- og omsorgssektoren, arbeider ikke bare spredt og ofte alene.

Enda et eksempel finner vi i Jon Anders Hasles studie av arbeidsmiljolovens oppsigelsesvernregler i forhold til innvandrere. Prosjektet bygde pa en intervjuundersøkelse av innvandrere tilknyttet arbeidskontoret i Oslo sentrum. Undersokelsen ga klare indikasjone på at regelsettet ble etterlevd dårlig overfor denne gruppen. Riktignok dreiet det seg ikke her om lovens funksjorismate i private hjem. Men ettersom mange av arbeidsgiverne også hadde innvandrerbakgrunn, hadde trolig mange av relasjonene mer eller mindre privat og uformell karakter. Når det gjaldt etterlevelsen så vet som kommunikasjonen av lovstoffet, minnet Hasles resultater om funnene i de klassiske undersøkelsene av hushjelploven.

I en studie av det erstatningsrettslige vern for mennesker som bidrar til familiens økonomi ved å utføre arbeid i hjemmet, poengterer Morten Kjelland at når hjemmearbeideren (typisk husmoren) blir skadet, bygger erstatningsutmålingen på at for eksempel samlivspartneren (typisk mannen) øker sin del av hjemmearbeidet — en sakalt innretningsplikt. Samlivspartneren må innrette seg etter de nye forholdene. Kjelland undersokte bl.a. hvordan innretningsplikten praktiseres, og fant at den ikke etterleves fordi den skulle fungere i forhold til personlige og uformelle forhold i familien. Ønsket om å respektere den utearbeidendes [samlivspartneren som arbeider ute] behov for fritid, hensynet at familiefreden og barns muligheter for naturlig oppvekst, er ulike forhold som motvirker realiseringen av innretningsplikten.

Når det gjelder Rettshjelpen er det flere undersøkelser som gjennomgås. Det konkluderes med at det udekkede rettshjelpsbehovet er meget stort, og større jo lengre med i lagdelingspyramiden man kommer.

Det første undersøkelset er Rettshjelpsundersokelsen fra 1971 (JUSS-BUSS). Det gjelder gratis rettshjelp og opplysning. Man valgte ut tre garder i en eldre bydel i Oslo. Gardene var stort sett svært darlig vedlikeholdt, og leilighetene var ett- og toroms uten bad. Fra sosialkontoret hadde man fårt vite at det her bodde mange trygdede. De fleste yrkesaktive var arbeidere. Husstandene ble informert per brev, der man redegjorde for undersokelsen og dessuten sa at man ville oppsøke de tilskrevne og hjelpe dem med å løse deres problemer sa langt man maktet med juridiske kunnskaper. Samtidig valgte man ut en gruppe på samme storrelse, som bodde i tre andre garder i det samme komplekset. Til medlemmene i denne tanærmet like gruppen skrev man ogsa et brev, men i stedet for a varsle om at man ville besoke dem, ba man dem om å oppsøke rettshjelperne på et kontor som var opprettet i nærheten.

Undersokelsen ga resultater som sier mye bade om darligstilte byfolks problemer i Norge og om rettshjelpeos muligheter og begrensninger. Man forsokte aktivt å finne fram tit de oppsøktes problemer, og å løse dem langt det lot seg gjore i. Det viste seg at svært mange var uten kjennelse om de rettigheter de faktisk hadde. Problemene gjaldt sarlig spørsmal om vedlikehold av bolig og andre boligproblemer, kommunale sosiale ytelser, skattelettelser, sporsmal om statlig stotte til utbedring av bolig, statlige trygdeytelser. I den andre gruppen, der man sendte brev og ba folk om a oppsoke rettshjelpkontoret, gikk det imidlertid ganske annerledes. Bare fire personer fra denne gruppen dukket opp pa kontoret. Med en slik markant forskjell, kan vi konstatere at for å avdekke mange av de problemer mennesker med tilsvarende sosiale kjennetegn måtte ha, kreves det en atskillig mer intens jakte enn det som hittil har vært vanlig.

I en omfattende studie fra 1987 har Jon T. Johnsen videreurviklet rettshjelpsforskningen. Johnsens studie foretar en empirisk undersokelse av det sakalte «udekkede rettshjelpsbehovet». Begrepet «rettshjelpsbehov» menes i korthet at det finnes et juridisk problem, dvs. en aktuell situasjon som kan avklares eller avhjelpes ved tilforsel av juridisk innsikt, og at personen som har problemet, kan oppna en velferdsmessig gevinst ved å fa tilfort rettshjelp. Rettshjelpsbehov hører, sammen med sosiale behov. I vurderingen av om det foreligger et rettshjelpbehov er det bare det spesifikke bidraget juridisk bistand kan yte til problemlosning som teller. Selv om velferdsbehovet er stort og viktig, kan rettshjelpbehovet være betydningsløst fordi gjeldende rett ikke gir anvisning på noen tilfredsstillende løsning. Spørsmålet blir sa mengden og fordelingen av det udekkede rettshjelpsbehovet i befolkningen.

For a belyse dette gjennomgar Johnsen fire rettshjelpsundersokelser — tre norske og en dansk. Den ene norske er rettshjelpsundersokelsen fra 1971Den andre er en undersokelse utfort av Juss-Buss i 1974 i to små nordnorske lokalsamfunn — et lokalsamfunn i økonomisk stagnasjon, et annet i vekst — den sakalte Trøms-undersokelsen. Den tredje norske undersokelsen er fra uversmo landsfengsel i 1979, også foretatt av Juss-Buss. Den danske undersokelsen er den flerde i rekken og foregikk i 1976 i et drabantbyomrade i Arhus med ca. 5000 innbyggere. Ogsa i de tre sistnevnte undersokelsene søkte man aktivt a løse folks problemer juridisk. Johnsen soker så langt som mulig a sammenlikne inntektsforhold m.v. i de fire undersokelsene, og konkluderer at Århusundersokelsen og Trømsundersokelsen viser storre sosial spredning pa utvalgene og representerer i stone grad gjennomsnittstrekk i befolkningen. Det udekkede rettshjelpsbehovet var meget utbredt. Andelen hushold / personer med et udekket srtetrk stshjelpsbehov la over 6o % i alle undersokelsene. Alså undersokelsene kunne fortelle at det udekkede rettshjelpsbehovet hadde en skjev sosial fordeling: Det udekkede behovet steg flied synkende sosiale ressurser som utdanning og inntekt. Alle undersokelsene viste at hoy inntektsgruppene hadde mindre utdekket rettshjelpsbehov enn de øvrige inntektsgruppene. Det var en opphopning av rettshjelpsbehov hos ressursvake, enslige eldre kvinner og hos ressurssvake, sosialt stigmatiserte, institusjonaliserte menn.

En studie av samisk rettshjelp, med et datakrunnlag i tiden 1987­-1990, kaster lys over situasjonen for en minoritetsgruppe. Et rettshjelpskontor ble opprettet i Kautokeino, Karasjok og Tana, kalt Rettshjelpkontoret Indre Finnmark (RIF). Kommunene har overveiende samisk befolkning, og kontoret skulle sikre samer en rettsstilling som var mer likeverdig med nordmenns. Et hovedformal var a belyse rettshjelp som virkemiddel i samepolitikken. Kontoret skulle gi gratis rettshjelp til befolkningen, og et formål med studien var å analysere kontoret som et alternativ til offentlig rettshjelp basert pa privatpraktiserende advokater. Studien tar opp en rekke interessante problemstillinger om etnisitet, kulturelle forhold og rettsforhold i samisk sammenheng: Samer er i dag i utgangspunktet underlagt norske rettsnormer; samene har ikke egne domstoler eller forvaltningsorganer med jurisdiksjon over sporsmal av samisk interesse.

«Samisk rettshjelp» gar dels pa samers behov for rettshjelp i forhold til norsk rett, dels behov for a utvikle forstaelsen av egen, samisk rettstradisjon og dels norske rettsinstitusjoners behov for hjelp til a forsta samers rettsproblemer. Undersokelsen avdekket flere eksempler pa at samiske livsforhold er uhensiktsmessig regulert og at samene mangler kanaler til a pavirke norsk lovgivning (en form for strukturell diskriminering). Et annet problem knytter seg til forholdet mellom norsk rett og samiske rettsoppfatninger (samiske rettsoppfatninger avviker en god del fra norske for eksempel nar det gjelder familierettslige forhold, arv og radighet over land og vann). Undersokelsen av rettshjelpstilbudet avdekket et stort antall problemer hos befolkningen, knyttet til tradisjonelle samiske livsomrader og til forbruk, erstatning og forsikring samt trygde-, sosial- og helsetjenester. Mange samer er i stand til å hevde sine posisjoner etter norsk rett effektivt, og det finnes, et utbredt rettshjelpsbehov blant nordmenn. Men vidt forskjellige morsmål er en helt sentral forskjell mellom nordmenn og samer. Denne barrieren, «blir stone, jo mer ressurssvake samer det er tale om.

I 1991 foretok Juss-Buss en ny undersokelse av det udekkede rettshjelpsbehovet mer generelt. Formalet var a kartlegge det udekkede rettshjelpsbehovet i alminnelige lag av befolkningen. Undersokelsen ble utfort i fire omrader pa Ostlandet, to bydeler i Oslo (et indre byomrade og en drabantby) og to kommuner i Akerhus. Det samme intervjuskjema som var blitt brukt i rettshjelpsunderseikelsen fra 1971, og man gikk aktivt til verks med å tilby rettshjelp til de intervjuede. Husstandene ble plukket ut etter en skjønnsmessig vurdering, og med det siktemål å få mest mulig representative utvalg. For det første fant man igjen et stort udekket rettshjelpsbehov. Man fant et gjennomsnitt pa 1,2 juridiske problemer pr. husstand, og behandlet gjennomsnittlig 0,8 saker i hver husstand. Behovet var storst pa de mer urbaniserte stedene. Likevel fant man et mindre udekket behov enn hva de tidligere underseikelsene had, fant man færre offentligrettslige saker og færre boligsaker (men flere arvesaker og til dels flere familie- og gjeldssaker). Unntaket var de mest ressurssvake, målt etter inntekt. De hadde det laveste behovet. Hvis man så bort fra disse, fant man at behovet var større i lavere enn i høyere sosiale lag. At de mest ressurssvake målt etter inntekt hadde det laveste rettshjelpsbehovet, betyr selvfølgelig ikke at de hadde færrest okonomiske og sosiale problemer. Poenget er at rettshjelp ikke så lett kunne brukes for å skape velferdsgevinst.

metodisk forklaring – skjevhet i frafalet – svært mange intervjuere -30 i 1991 og lavere motivasjon blant intervhuere i 1991. 2.substansielle forklaringer – reelt fære problemer. Boligsaneringer – høyere utdaningsnivå blant folk og bedre info om rettigheter. Det viste seg at svært mange var uvitende om de rettigheter de faktisk hadde, eller at de ikke var klar over hva som kunne gjøres for å få rettighetene oppfylt. Antall problemer avdekket var stort.

Den siste i rekken av rettshjelpsundersokelser i Norge ble foretatt i 2001. Her forsokte man særlig å sammenlikne og trekke tråder til undersokelsene i 1971 og 1991. Det var ment å kartlegge rettshjelpsbehovet i normalbefolkningen i Oslo. en særskilt del undersokelse av behovet for rettshjelp hos et utvalg innvandrerkvinner. Ogsa i denne undersokelsen fant man at det udekkede rettshjelpsbehovet generelt sett var stort. Og også i denne undersokelsen fant man at rettshjelpsbehovet økte nedover i inntektsgruppene, med unntak for den aller laveste inntektsgruppen, der behovet var like lavt som i de høyeste gruppene. For det forste har befolkningen, som vanligvis ikke møter aktivt oppsøkende rettshjelp, et stort udekket rettshjelpsbehov. Rettshjelpens hverdag består i stor grad av tilbaketrukne advokater som yter rettshjelp på sitt kontor. For det andre viser undersokelsene at det udekkede behovet er store jo lenger ned i lagdelingspyramiden en kommer. Et grunnproblem er, at loven om fri rettshjelp bygger på en modell der probleminnehaveren selv forutsettes å ta kontakt med advokat. Mer effektiv rettshjelp krever en omfattende omorganisering av hele rettshjelpstilbudet som ser ut til a være vanskelig å realisere. For det tredje skal en vaere oppmerksom på en viktig generell begrensning i rettshjelpens muligheter selv under de beste og mest aktivt oppsøkende forhold. Dette fremgar i Eskeland og Finnes bok fra 1971. De fant at selv om det var mulig å avdekke og avhjelpe mange problemer ved hjelp av aktivt oppsøkende rettshjelp, var den endringen i folks situasjon som kunne oppnas, sjelden fundamental.

Av disse undersøkelsene trekkes det ut noen antakelser/konklusjoner om hvorfor lover ikke virker/virker etter sin hensikt. De tre undersøkelsene påviser vesentlige begrensninger i rettens tilsiktede samfunnsmessig virkninger. I forbindelse med den aktive rettshjelpen, kan rettshjelp ikke endre kjerneproblemet, nemlig fattigdom. Når det gjelder fengslestraffet tror mange at dersom man utgir en lov vil alle problemer forsvinne. Dette kaller vi lysbryter teorien. Flere av undersøkelsene (hushjelp) viser at kommunikasjon av lovstoffer en viktig betingelse for at lover skal virke etter sin hensikt. De mangelfulle virkninger av lovgivning og praksis kan ikke forstås isolert: Fengelslovens rehabilitering, hushjelpens intensjoner og rettshjelp, ”lander” i et sosialt landskap, en sosial situasjon, som forhindrer de tilsiktede virkningene.

Advertisements