images (14)

Måten rettslig tenkning arter seg kaller man for rettskildelære. Hvis man skal få frem det rette innholdet til rettsreglene, må vi gjøre bruk av den juridiske metoden, rettskildelære. Juss handler om innholdet til alle rettsregler i samfunnet, hva reglen går ut på eks forvaltningsrett mm. Juss handler ikke bare om straff, advokater eller dommere, juss angår all rettsanvendelse i samfunnet. Juss dreier seg også om å finne ut hva en rettsregel går ut på, det kaller man å tolke reglene. Hvis man skal mestre en tolkningsoppgave, må man sette seg inn i reglene som gjelder for tolkningsprosessen. Disse reglene kalles rettskilderegler, eller rettskildeprinsipper. Juss fokuserer på hva folk kan og skal gjøre, ikke hva de faktisk gjør.

 Rettsanvendere er alle som anvender eller kan anvende rettsregler i sitt yrke. I jussen betyr ”lov” først og fremst normsettene som stortinget vedtar, og som Kongen sanksjonerer etter reglene i norsk grunnlov. Tre sentrale begreper i jussen er rettighet, rettssubjekt og rettsevne. Rett kan gi adgang eller anledning. I fagspråket blir det myndighet, evne eller kompetanse. Rettssubjekter er alle som har rett eller plikt etter rettsreglene. De deles inn i to: fysiske personer (mennesker) og juridiske personer (selskaper). Rettsregler er rammer for folk, uten disse rammene vil vi få anarki. Rettsregler har to hoved funksjoner: å normere atferd (hva som er tillatt, forbudt eller påbudt) og å løse rettskonflikter (reduserer konflikt, fordi de sier hva som er lov).

Enten bestemmes avgjørelsen av skarpe, klare, forutbestemte og forutberegnelige regler, eller så blir avgjørelsen tatt etter gjennomført individuelle og subjektiv avveining av pro-og contraargumenter, der skjønn erstatter regel. Knapt noen rettsregler er totalt vurderingsfrie: det finnes skjønnsinnslag i de aller fleste regler. Regelen har to ledd (hvis-så-forhold):  Betingelsessiden – hvilke betingelser, eller vilkår, som må være oppfylt for at regelen skal få anvendelse og Følgesiden – hvilken rettsvirkningen, blir når vilkårene er oppfylt. Eksempel hvis du tar ballen med hendene, får motstanderen frispark.

En lovregel er en norm som Stortinget har vedtatt etter reglene i Grunnloven §76. Først vedtas loven i Stortinget. Etterpå sendes loven til Regjeringen. Der blir loven sanksjonert. En rettsregel trenger nemlig ikke bestandig å ha grunnlag i lov. Den kan på ulovfestet rett.  Prejudikat: prejudikater er tidligere HR dommer. Men prejudikater- ikke bindende som lov eller sedvane og de fravikes regelmessig. Plenarvedtak: alle vedtak Stortinget treffer (grummlovsendringer, formelle lover, plenarvedtak) Vedtak tatt i plenum.

Primærreglene gir rett, plikt eller kompetanse.

Sanksjonsregler retter seg like mye til politi og domstoler som til individene. Sanksjonsreglene sier hva som blir rettsfølgen av å bryte plikter eller av å overskride sin kompetanse. En beslutning er en normering av rettsposisjoner. Den går ut på å stifte rett og plikt for seg selv eller andre.

Pliktregel sier hva som er tillatt, påbudt eller forbudt. Uttrykket pliktregel må tas i vid forstand, for pliktreglene sier ikke bare hva rettsubjektene har plikt til å foreta eller beslutte, de sier også hva individer og myndigheter står fritt til å gjøre. Plikt og frihet er motstykker.

Kompetansereglene sier hvilken evne eller myndighet rettssubjektene har til å fatte vedtak.

Personelle regler: sier hvem som kan eller skal gjøre noe.

Materielle regler: bestemmer hva som kan eller skal gjøres, dvs. Innholdet til handlingene og beslutningene.

Prosessuelle regler sier hvilken former som kan eller skal nyttes, og hvordan fremgangsmåten kan eller skal være. Rettsregler griper inn i hverandre, bygger  på hverandre og forutsetter hverandre. Hovedregler gjelder for typiske eller generelle tilfellet. Unntak gjelder mer spesielle forhold.

Rettsreglenes trinnhøyde Rettsregler er bygd opp trinnvis, som en pyramide. Trinnhøyden avhenger av hvilket organ som gir regelen:

1.Grunnloven Grunnloven går foran loven.

2.Formelle lover Lovbestemmelser som Stortinget har vedtatt og som Regjeringen har sanksjonert. Andre stortingsvedtak. Disse er vedtak som Stortinget gjør uten å bruke lovsformen.

3.Kongelige resolusjoner Regjeringens beslutninger. Samtlige av Regjeringens besluttninger treffes ved kongelig resolusjon, uansett hva beslutningen går ut på.

4.Administrative forskrifter m.m. Alle regler som gis av et forvaltningsorgan i staten eller i kommunene.

Konstitusjonell sedvane går foran lov. Konstitusjonell sedvanerett er en sedvanerettsregel som endrer Grl. el. utfyller den på et punkt der Grl. selv ikke gir noe klart svar.

Privatrett handler om rettigheter og plikter som private rettssubjekter har i forhold til hverandre. Sånt som avtalerett, kjøpsrett osv. Forvaltningsrett og strafferett hører til offentlig rett, fordi disse fagene angår rettsforholdet mellom myndighetene eller mellom myndighetene og individene.

Regelanvendelse går ut på å avgjøre saker etter regler. Regelanvendelse er først å finne ut hva retten er, så å anvende reglene. Regelanvendelse er en måte å løse tvister. Enhver regelanvendelse består av tre deler:

1.Tolkning avgjør hvordan rettstilstanden skal forstås og om hvilken måte en skal gå frem på for å komme frem til innholdet i en rettsregel (rettskildereglene).

2.Bevisbedømmelse handler om hvordan bevisene skal vurderes for å få klarlagt fakta i saken. å finne ut hva fakta virkelig er.

3.Subsumsjon handler om å avgjøre om regelen passer på et konkret saksforhold.

Bedømmelsen av om loven er oppfylt er bare første skritt. Deretter kommer skjønnsutøvelsen. Det ene eller det andre kan forekomme, så lenge det ligger innefor lovens grenser.

Svar på lovtvister må tolkes. Rettskildelæren gir anvisning på en prosess for å avgjøre hva en rettsregel går ut på. Det finnes regler for denne prosessen. Disse reglene kalles rettskilderegler. Rettskildereglene kan deles i tre.

1.Relevansprinsippet – vi har regler om hvilke argumentkilder (”rettskilder”) som kan eller skal tas i betraktning eller om hva kan eller må en se bort fra?

2.Sluttningsprosessen går ut på hvordan skal de forskjellige argumentkildene forstås, hvilke slutninger vi kan trekke fra det som er relevant.

3.Vektprinsippene – regler om hvilken vekt hver slutning skal få hvis slutningen trekker i hver sin retning.

Lovteksten er ikke det eneste som skal telle når vi tolker lover. Vi bruker uttrykket rettskildefaktorer for å beskrive ulike typer rettkilder.

1.Lovteksten i rettskildelæren brukes begrepet lovtekst om enhver rettsregel som er vedtatt av kompetent organ. De viktigste kompetente regelprodusentene er Stortinget og Regjeringen, men også andre offentlige organer kan ha fått myndighet til å gi rettsregler. Lovteksten er ikke bare et sett av bokstaver, tegn og tall; den er en meningsbærer.

2.Med lovforarbeider sikter vi til utsagn i alle dokumentene som ligger til grunn for lovvedtak: uttalelser fra den sakkyndige lovkomiteen som Regjeringen har oppnevnt, Regjeringen og departementets forslag til lovtekst, innstillingen  som fagkomiteen i Stortinget legger frem for Stortinget i plenum, osv. Det er ikke bare lovens forarbeider som har rettskildebetydning. Også lovens etterarbeider kan ha det. Med etterarbeider sikter vi til stortingsdokumenter som er kommet til etter at loven er vedtatt. Skal utsagn telle som rettskildefaktor, må det være fordi de er ment som innspill i tolkningsprosessen. ”meld.st” og ”prp.l” Står vi ovenfor et stortingsdokument som bærer betegnelsen prp.l, vet vi at dokumentet handler om en lovsak; Dokumenter som bærer betegnelsen meld.st. viser at dokumentet ikke dreier seg om en lovsak.

3.Lovregler har bestemte formål eller funksjoner. De skal virke atferdsdirigerende, og de skal virke konfliktsløsende. Skal disse funksjonen oppnås, må ikke lover tolkes uavhengig av sine formål.

4.Rettspraksis klarer ikke parter å ordne sin rettstvist i minnelighet, blir det domstolene som får løse tvisten, med Høyesterett som siste instans. Domstolenes hovedoppgave er å avgjøre den konkrete tvisten, men under arbeidet med denne oppstår ofte spørsmålet om hvordan en rettsregel skal forstås mer generelt. En rettsavgjørelse av Høyesterett om et prinsipielt rettsspørsmål kalles gjerne prejudikat. I Norge har nemlig prejudikatslæren aldri vært forfektet i så absolutt form.

5.Foruten rettspraksis kan også annen praksis tjene som et rettskildeargument. I statsforfatningsretten er de øverste statorganenes praksis – statspraksis – en viktig rettskildefaktor til å bestemme innholdet i de forfatningsrettslige reglene

6.Spørsmålet er bla om alminnelige rettsoppfatninger i samfunnet kan ha betydning for tolkningen.

 7.Domstolens egne vurderinger av hva som er rimelig og rettferdig (reelle hensyn) er en mer subjektiv og individuell rettskildefaktor enn de andre rettskildefaktorene. Mennesker er ikke roboter som leser teksten likt, uansett hvem vi er og hvilke verdioppfatninger vi har. Derfor spiller rettsanvenderens vurdering en større rolle enn man får inntrykk av ved første øyekast.

Tolkning av lov Å tolke en lov vil i korte trekk si å legge mening i et utsagn. Det er tre grunner til at ord og uttrykk i rettsspråket ikke er klare:

1.Mange ord har fast kjerne, men diskutable yttergrenser.

2.Ord kan være tvetydige eller mangetydige.

3.Setningsbygningen eller gramatikken kan skape tolkningstvil.

Det finnes ulike typer tolkning:

1.Presiserende tolkning inntrer når ordlyden i en lovtekst, i en dom, i lovforarbeidene osv. gjør flere tolkningsalternativer mulige og rimelige.

2.Tolkning på tvers brukes når forutsatt at vi vet hva lovteksten sier, melder følgende spørsmål seg: Skal vi ta loven på ordet, eller skal vi trekke fra noe eller legge til noe? Å ta loven på ordet kaller mange for presiserende tolkning. Hovedregelen når rettskildefaktorene spriker er klar: Loven skal tolkes på ordet, fordi lovteksten er den viktigste rettskildefaktoren. Det må noe spesielt til for at vi skal tolke på tvers av teksten. 

3.Antitetisk tolkning handler om omstendigheter som strengt tatt faller utenfor lovteksten, men hvor det ligger nær å lese noe inn i loven.

4.Innskrenkende tolkning er å gi regelen anvendelse på et mindre område enn lovteksten skulle tyde på.

5. Utvidende eller analogisk tolkning er å tolke utvidende motsatte av å tolke innskrenkende. Vi legger til et område som strengt tatt ikke dekkes av lovteksten. Vi utvider loven ut over tekstens område. Vi befinner oss utenfor ordlyden.

Motstridende regler (regelkollisjoner) forekommer sjeldent. Det er to måter å stå tilbake på. Enten løses motstriden ved at den ene regelen virker for den annen, eller så fjernes motstriden ved å tolke en av reglene innskrenkende, eventuelt begge. Det finnes tre kollisjonsprinsipper: lex superior, lex specialis og lex posterior hjelper oss til å løse regelkonflikter:

1.Lex superior har å gjøre med hvilke regler som rangeres øverst og lavest i regelhierarkiet i vårt rettssystem. Grl over lov, lov over forskrift Grl er derfor superior i forhold til loven.

2.Lex specialis knytter an til hvilken av flere regler som er mest spesiell. Dette prinsippet brukes til å ordne reglene etter hvor alminnelig eller spesielle reglene er.

3.Lex posterior angår forholdet mellom to regler som kom til på forskjellige tidspunkter. En regel kom til først: den er elds. Den andre regelen kom til etterpå:den er posterior. Nyttes til å ordne regelen etter hvilket tidspunkt regelen kom til.

Advertisements