images (21)

Rettssikkerhetsregler skal hinder myndighetene fra å gjøre overgrep overfor individer. Avgjørelser skal være betryggende og kontrollerbare, slik at individer blir behandlet på en måte som er rettsstatensverdig. Det overordnede prinsipp for en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr. 1 er at det skal være ”equality of arms,” altså at det skal være jevnbyrdighet og like muligheter til å bevise skyld og uskyld gjennom like muligheter til å få ordet, føre bevis, imøtegå andres vitneutsagn gjennom kryseksaminasjon, inhabilitet hos dommere osv. Videre innebærer kravet om en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr. 1 at avgjørelsen i en straffesak skjer av en uavhengig og upartisk domstol og med krav om offentlighet, slik at det ikke skal foregå hemmelige prosesser eller prosesser uten innsyn i tiltale og sentrale bevis. Retten til en rettferdig rettergang finnes igjen i en rekke internasjonale menneskerettighetsinstrumenter.

For det første forutsettes institusjonelle garantier knyttet til domstolenes struktur og arbeidsmåte. Tvisten skal avgjøres ved et judisielt organ som kan fremby tilstrekkelige garantier for sin uavhengighet og upartiskhet. Uavhengighetskravet relaterer seg i første rekke til forholdet mellom retten og de øvrige statsmakter, i praksis særlig regjering og lavere forvaltning. Det vil ha stor betydning hvordan rettens medlemmer oppnevnes, varigheten av vervet, og hvilke garantier som foreligger mot press utenfra, for eksempel med hensyn til skranker for avskjed og lignende. Kravet om upartiskhet (habilitet) skal sikre at retten møter saken med et åpent sinn. For å tilfredsstille kravet om upartiskhet er det ikke tilstrekkelig at dommeren subjektivt sett ikke er partisk. Det kreves også at man på mer objektivt grunnlag kan utelukke denne muligheten.

For det andre forutsettes adgang til etterprøving. Dommere kan gjøre feil derfor blir det mulighet for etterprøving.

For det tredje er domstolsadgangen åpen for enhver.

Rettergangen skal være rettferdig:

Retten til domstolsadgang har implikasjoner på ulike nivåer. For det første setter retten til domstolsbehandling grenser for domstolenes adgang til å avvise søksmål. For det andre er konvensjonsstatene forpliktet til å sikre en reell domstolsadgang i praksis, ved å avhjelpe vesentlige praktiske hindre, for eks. i form av at det ytes fri sakførsel i tilfeller der advokatbistand er påkrevd og hvor parten selv ikke har mulighet for å betaleFor det tredje følger det visse krav til domstolenes overprøvingskompetanse i saker om offentligrettslige vedtak.

Kravet til en forsvarlig behandling er uttrykt ved retten til en ”fair hearing”. Dette kunne oppfattes slik at kravet om rettferdighet relaterer seg til rettsmøter.

Saksbehandlingen må være basert på likebehandling, slik at partene får samme muligheter til påvirke utfallet – ”equality of arms”.

Saksbehandlingen må gi mulighet for kontradiksjon, det vil si gi partene anledning til å gjøre seg kjent med og eventuelt imøtegå alt prosessmateriale som tilflyter retten fra motpart eller tredjemenn (sakkyndige).

Vedkommende skal sikres et anstendig avhør (jf. Grunnloven § 96), rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet. Retten på sin side har plikt til å foreta en reell og forsvarlig vurdering av det fremlagte prosessmaterialet. Vilkårlige dommer, eller dommer truffet på grunnlag av klart mangelfull kunnskap om saken er uforenlige.

Prinsippet om bevisumiddelbarhet sier at parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne.

Kravet om avgjørelse innen ”rimelig tid inkluderer at fristen starter normalt sitt løp når tvisten bringes inn for domstolene. Fristen avbrytes når det foreligger endelig, rettskraftig avgjørelse i saken. Dette innebærer at den tid som går med til en eventuell ankebehandling skal regnes med.

Kravet om offentlig rettergang relaterer seg til rettsmøter, og da i første rekke rettsmøter til avgjørelse av tvistetema i saken – hovedforhandlingen. En fullt ut skriftlig og hemmelig behandling ville imidlertid ikke være forenlig med bestemmelsens formål, Dette gjelder hvor hemmelighold er nødvendig av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til barn og ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

Prinsippet om uskyldspresumpsjon viser at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Prinsippet om muntlighet sier at bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form og tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.

Prinsippet om selvinkriminering betyr at det er Påtalemyndigheten som på egen hånd skal bevise straffeskyld, og en mistenkt skal ikke gjennom å forklare seg til politi, domstol eller andre myndigheter bli tvunget til å bidra til egen domfellelse i en straffesak.

Viktige prinsipper er også retten til å være til stede og retten til å forstå egne sak (å bruke tolk).

Til slutt skal rettens avgjørelse være adekvat begrunnet. Det innebærer ikke den at retten er forpliktet til å ta stilling til ethvert anbringende fra en part. Minstekravet er imidlertid at omstendigheter som ville kunne være avgjørende for sakens utfall, må omtales. Den begrunnelse som gis må være egnet til å forklare rettens standpunkt.

Domstoladministrasjonen er et norsk uavhengig forvaltningsorgan, plasser i Trondheim. Grunnet for det er uavhengighet fra statsmaktens departement i Oslo. Administrasjonen har ansvar for administrativstøtte for alle landets alminnelige domstoler og jordskiftedomstolene. Domstoladministrasjonen har budsjettmyndighet, ansvar for kompetanse- og utviklingsarbeid og informasjonsvirksomhet både innenfor domstolene og eksternt. Nå har Domstoladministrasjonen ca.90 ansatte. Domstoladministrasjonen arbeider tverrfaglig, men er delt inn i følgende åtte enheter: Organisasjon og personal-enheten; Økonomi- og eiendomsenheten; Juridisk enhet; Enhet for informasjon og samfunnkontakt; Serviceenheten; IKT-enheten; Jordskifteenheten; Enhet for kompetanse; kompetanseutvikling av dommere og organisasjon and personlig utvikling;

Domstolsapparatet i Norge består av: Høyesterett, 6 lagmansretter, 66 tingretter, Spesialdomstoler, Domstolsliknende organer, Trygderetten, Fylkesnemnder for sosiale sake, Andre klage- og tvisteløsningsorganer,  Kollegiale organer, Administrative organer, fagfolk og lekfolk.

Tingretten behandler alle saker i første instans og dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med en juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med bare en juridisk dommer, men i noen saker deltar det også to lekdommere og noen ganger er de ikke-juridiske dommere fagkyndige. I straffesaker behandler også tingretten påtalemyndighetens krav om ulike tvangstiltak som for eksempel varetektsfengsling og andre inngrep som ransaking, inngående kroppsundersøkelse eller hemmelig overvåking og avlytting.

Lagmannsretten er ankeinstans i både sivile saker og straffesaker. Lagmannsrettene behandler ankesaker fra førsteinstansdomstolene i sine lagdømmer. Anker over kjennelser og beslutninger behandles av tre dommere, som hovedregel på grunnlag av sakens dokumenter. Anker over dommer behandles som regel etter muntlig behandling. Her er rettens sammensetning og avhengig av hva slags type sak det dreier seg om og hva det ankes over. Det er visse begrensninger i adgangen til å få en dom prøvd ved lagmannsretten. Begrensningene er knyttet til tvistegjenstandens verdi i de sivile sakene og forbrytelsens alvor og mulighetene for at anken kan føre fram i straffesakene.

En sivil ankesak behandles som regel av tre fagdommere. Dette gjelder også anker over dommer fra jordskifteretten. I enkelte sakstyper skal det alltid være meddommere. Partene kan også kreve at det innkalles to meddommere i andre saker. Når det kreves særlig kunnskap om et saksområde, kan retten oppnevne fagkyndige meddommere. Alle dommerne har en stemme både i sivile saker og straffesaker.  I likhet med tingrettene tilbyr også lagmannsrettene rettsmekling i sivile saker.

Hvis strafferammen er inntil seks års fengsel, er lagmannsretten sammensatt som meddomsrett med tre fagdommere og fire meddommere.  Meddommerne skal være to kvinner og to menn, som trekkes tilfeldig fra utvalget av meddommere, valgt av kommunene. Fagdommerne og meddommerne er da sammen om alle avgjørelser, og alle har lik stemme.

Hvis retten bare skal behandle straffutmålingen for forhold hvor strafferammen er fengsel inntil seks år, avgjøres saken av tre fagdommere. Ved behandling av straffutmålingsanker for forbrytelser hvor strafferammen er seks års fengsel eller mer, settes lagmannsretten med tre fagdommere og fire meddommere. Hvis retten skal ta stilling til tingrettens lovanvendelse eller saksbehandling settes retten med tre fagdommere.

I saker hvor strafferammen er seks år eller mer, skal skyldspørsmålet som hovedregel avgjøres av lagretten (juryen). Lagretten består av ti personer og skal sammensettes med fem kvinner og fem menn. For hver sak trekkes medlemmene fra utvalget av lagrettemedlemmer. Retten er da sammensatt med tre fagdommere, som tar stilling til prosessuelle spørsmål. Dersom lagretten finner tiltalte skyldig deltar fire av lagrettemedlemmene ved straffutmålingen sammen med de tre fagdommerne dvs. minst 7 av 10 for skyld.

Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom, skal fa ny behandling av sin sak. Den er oppnevnt av Kongen i statsråd, tradte i kraft 1. januar 2004 og har fem faste medlemmer og tre varamedlemmer. Lederen, nestlederen og ett av medlemmene skal ha juridisk embetseksamen. Lederen utnevnes av Kongen i statsråd for en periode på syv år uten adgang til gjenutnevning. Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes av Kongen i statsråd for en periode på tre år med adgang til én gjenoppnevning. De oppnevnte medlemmene har til sammen solid og bred erfaring fra domstolene, påtalemyndigheten, forsvareryrket og fra samfunnslivet. I tillegg til heltidsansatt leder har kommisjonen et sekretariat på elleve ansatte, hvorav ni utredere. To av utrederne har politifaglig bakgrunn og syv er jurister.

Gjenopptakelseskommisjonen bestemmer selv sin arbeidsmate og kan ikke instrueres om utøvelsen av den myndighet den er gitt. Når en dom i en straffesak er gjenåpnet, skal kommisjonen foreta en objektiv vurdering av om noen av følgende vilkår for gjenåpning er oppfylt, dvs. er nye bevis eller nye omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, anvendelse av en mildere strafferegel eller vesentlig mildere straff.

Gjenåpningsgrunnene kan være:

1.En internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomite i sak mot Norge har kommet til at avgjorelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til a regne med at en ny behandling av straffesaken vil fore til et annet resultat.

2.Noen som har hatt sentral befatning med saken (for eksempel dommer, aktor, forsvarer saklcyndig eller rettstolk), har gjort seg skyldig i en straftbar handling som kan ha hatt innvirkning pa dommen til skade for domfelte.

3.En dommer eller et lagrettemedlem som behandlet saken var inhabil, og det er grunn til anta at det kan ha hatt betydning for avgjørelsen.

4.Høyesterett har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn, og som dommen bygger på.

5.Det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på nytt.

Kommisjonen har plikt til å veilede den som her om å få sin sak behandlet på nytt. Gjenopptakelseskommisjonen sørger for at den nødvendige utredning av sakens faktiske og rettslige sider blir foretatt. Kommisjonens avgjorelser inneholder en redegjorelse for saken. Avgjorelsene er offentlige.

Ved opprettelsen av kommisjonen i 2004 ble det forutsatt at det skulle gjennomfores en etterkontroll for a vurdere om lovendringene virket etter sin hensikt. Hosten 2010 nedsatte Justisdepartementet en arbeidsgruppe under ledelse av professor Ulf Stridbeck ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, til å gjennomfore etterkontrollen. Justisdepartementet, ved spesialrådgiver Georg Fredrik Rieber-Mohn, vil samtidig foreta en etterkontroll av andre sider av kommisjonens virksomhet. Han vil se på adgangen til å reise søksmål om avgjørelser fra kommisjonen.

Advertisements