Tags

, , , , , , , , , ,


images (1)

Essayet «Om jødespørsmålet» var et sentralt bidrag til de tysk-franske årbøker. Det var et politisk uttrykk som opprinnelig henviste til spørsmålet om jødenes evne til å integrere seg i Vest-Europa.Dette essayet var for det meste en kritikk av oppfatningene om borgerrettigheter og politisk emansipasjon, men inneholdt også en rekke kritiske pasasjer knyttet til jødedommen i forhold til kristendommen fra et ateistisk ståsted.

I 1843 publiserte Bruno Bauer, to tekster:  ”Die Judenfrage” (Jødespørsmålet) og ”Die Fähigkeit der heutigen Juden und Christen, frei zu werden” (Dagens jøders og kristnes evne til å bli frie). I begge disse tekstene tar han for seg de tyske jødenes krav om politisk frigjøring.

På denne tiden var Tyskland et konglomerat av selvstendige stater, med hver sin lovgivning, og jødene hadde ikke borgerrettigheter i alle statene. Bauer forsøkte å vise at det nettopp var jødenes sterke religiøse forankring som gjorde det vanskelig for dem å integrere seg i moderne stater. Den eneste måten å oppnå rettigheter på måtte derfor være å kvitte seg med «religionens barrierer». Bauer mente at jødene bare kunne oppnå politisk emansipasjon dersom de gav avkall på sin særegne religiøse selvforståelse, ettersom politisk frigjøring forutsetter en sekulær stat, som han formodet ikke kunne gi rom for sosiale størrelser så som religion. Bauer mente at religiøse krav var uforenlige med tanken om mennesketrettigheter.

Disse påstandene førte umiddelbart til kraftige reaksjoner fra flere jødiske intellektuelle, blant dem Karl Marx som skrev en artikkel med tittelen ”Zur Judenfrage” (Om Jødespørsmålet). Essayet kritiserte to studier av Bruno Bauer om jødenes fremstøt for å oppnå politisk emansipasjon i Preussen. Sånn politisk emansipasjon forutsatte ifølge Marx at religionen ble undertrykt med makt. Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. I motsetning til Bauer hevder Marx at jødene prinsipielt sett kan frigjøre seg uten å «gi helt og holdent avkall på jødedommen».

Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs. slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv. Han mener likevel de må være klar over at det har liten betydning å oppnå borgerrettigheter med mindre de kjemper for et samfunn uten statsreligion, der religionsfrihet er en av borgerens ubestridelige rettigheter.

For Marx er det først og fremst frigjøringens egenart som teller. «Hverdagsjøden» er ikke et resultat av religion, men av de levereglene myndighetene i hans oppholdsland har pålagt ham. Det er de som har skapt den sosiale karikaturen av jødedommen, der handel og penger står sentralt. Konklusjonen er altså som følger: «Jødens sosiale frigjøring er frigjøringen av jødedommen som samfunn

Essayet forholdt seg for det meste til religion i sin alminnelighet, ikke bare jødedommen. Men det var også fullt av passasjer som senere er blitt oppfattet som antisemittiske. For eksempel identifiserte Marx de europeiske jøder med sinnbildet på krass egennytte, som ågerkarler hvis verdslige gud var pengene. Men det må også nevnes at Marx forsvarte jødenes likhet for loven som borgere. Marx’ kritikk av det han oppfattet som den jødiske økonomisk kontroll over verden, var den mer enn en kritikk av jødene; den rettet seg mot hele den politiske, økonomiske og religiøse elite som hadde forårsaket at så mange økonomiske nøkkelposisjoner var blitt inntatt av jøder. Marx argumenterer mot polemikere som påstår at kristendommens og jødedommens opphørelse er en forutsetning for etableringen av en stat der alle medborgere kan være frie – åndelig som politisk. Marx motsatte seg derfor jødenes emanspiasjon da dette ville innebære å akseptere jødene og deres religionsutøvelse, som han mente ville bety at de i fortsettelsen skulle kunne beholde sitt grep over medborgerne i samfunnet.

I hans tekst identifiseres samfunnets alle negative aspekter med jødene og jødedommen. Marx mener at det kapitalistiske samfunnet er et jødisk samfunn, og at kommersialismen hviler på individenes egoistiske interesser. Men, denne egoismen er ikke et allment menneskelig trekk, men har sitt opphav fra ”jødedommens verdslige grunnlag” egen nytten. Hans argumentasjon påminner om den kristne tradisjonen som så jødenes motstand mot å erkjenne Kristus som et hinder for forløsningen. Marx mente den jødiske kollektive identiteten bare var basert på grådig pengevirksomhet.

Marx skriver at ”Jøden har frigjort seg på jødisk måte ved at han har tilegnet seg pengemakten, og gjort pengene til en verdensmakt . (…) Ja, jødenes praktiske herredømme over den kristne verden har kommet til et så uinskrenket uttrykk i Nordamerika at til og med forkynnelsen av evangeliet og det kristne presteskapet har blitt en handelsartikkel (…).”

Jødespørsmålet var et politisk spørsmål som tok utgangspunkt i at jøden hadde vanskelig med å integrere seg i samfunnet. Spørsmålet fra begynnelsen hadde den utgangspunkt i tidligere religiøse forestillinger. Jøden i egenskap av å være jøde kunne ikke integreres effektivt i samfunnet. Immanuel Kant hadde bland annet hevdet at jøden ikke kunne forholde seg til en indre moralsk lov, det kategoriske imperativ, siden hun/han ikke hadde mottatt Kristus. Jøden kunne forholde seg til eksterne lover, men bare med frykt om straff. Jøden, i følge Kant var dermed dømt til å fobli heteronom. Det vil si styrt av drifter, grådighet og strategisk fornuft. Kant stilte seg kritisk til at jøden kunne konverteres til kristendom, og derfor ikke kunne delta i samfunnet.

Bruno Bauer, som Marx kommenterer i sin tekst om jødespørsmålet, var selv ateist. Likevel mente han i sin bok «Das entdeckte Christentum» at jøden først måtte bli døpt inn i kristendommen, for så å etterpå gi avkall på denne. Hvis jødene skulle assimileres måtte de følge den samme historiske dialektikken som det øvriga Europa, mente Bauer. I følge Marx er ikke «hverdagsjøden» et resultat av religion, men av de levereglene myndighetene i hans oppholdsland har pålagt ham.

Advertisements