Tags

, , , , , , ,


images (1)

Max Weber definerte makt som «evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der man møter motstand». Han definerte en stat som «en enhet som har monopol på legitim bruk av fysisk makt». Han mente at skjev maktfordeling var nødvendig for å få et stabilt samfunn og forutsigbarhet for sosialt liv. Men makten må legitimere seg for å fungere på en god måte. Grunnlaget for et herredømme kan være ren voldsmakt eller autoritet. Autoritet gir et mer stabilt styre. Derfor skiller Weber mellom makt på den ene siden og herredømme på den andre. Herredømme viser til en legitim maktutøvelse i den forstand at de som underlegges makten aksepterer de midlene som benyttes i utøvelsen av den. Ulikhetsrelasjonen medfører behov for legitimitet og krav om lydighet. Et eksempel er religion som bidrar til å legitimere staten.

Weber formulerer tre idealtypiske konstruksjoner av legitimt herredømme – tradisjonelt, karismatisk og legalt. De skiller seg fra hverandre ved å legitimere makten med henvisning til ulike forhold.

Tradisjonelt herredømme har sine røtter i tradisjon, arv og vaner. Traditionelt herredømme henter legitimitet fra tradisjoner og fra gamle dager. Øvrige fortidsautoriteter oppfattes som legitime ”selvsagt” som riktige. Man adlyder autoritetene fordi man alltid har gjort den. For eksempel oppfatningen at de eldre i samfunnet skal bestemme. Maktapparatet bygges på personlige relasjoner til den som er leder. Det finnes to typer tradisjonelle herredømmer. Den reneste type, det patriarkalske herredømme og den standbasert struktur.

Den rene patriarkalske strukturen er familiefarens, slektsoverhodets herredømme på grunn av vaner, legitimt autoritet og respekt fra de gamle. Der et slags utvidet patriarki hvor mannen har tatt kontroll over større landområder. Her er det menneskene i forvaltningsstab personlig avhengig av herskeren. Herredømmet håndteres som herrens private eiendomsrett. Det er en fellesskapsrelasjon mellom: mannen, tjenerne og undersatte. Det finnes forskrifter som er bare bundet av tradisjoner og rimelighetsfølelse (i prinsippet umulig å innføre nye lover som er mot tradsjonelle normer).

I standbasert struktur er det makten delt mellom hersker og staben som enten har tilegnet seg forvaltningen eller blir overdratt som privilegium eller har de på lovlig vis (ved kjøp, pant, forpaktning). De administrerer på en autokefal og autonom måte selv om de bare gjør det i begrenset omfang. Det er de selv som rår over forvaltningsmidlene, og ikke herskeren. Det er også mangel på formel rett og disiplin.

Felles for alle tradisjonelle former for herredømme er likeledes fraværet av et formelt lovverk innen forvaltning og ved bileggelse av tvister – noe som er av helt avgjørende betydning, og især har vidtrekkende følger for forholdet til økonomien. 

Karismatisk herredømme begrunnes med personlige egenskaper, dyktighet, affektuell hengivenhet (følelser) til magiske evner, åpenbaringer eller nådegaver og åndelig og retorisk kraft. For eksempel den er ekstremt intelligent, vakker, veltalende osv. Det er usedvanlig og rent personlig sosial relasjon som bygges på tro. Føreren må ”stå sin prøve” og bekrefte at han er hersker ”av guds nåde” (profeter via mirakler). Forvaltningsstaben er loyal overfor herskeren på grunn av interesser og solidaritet. I ren form er dette et lite stabilt herredømme. Den reneste typen er profeter (Jesus), krigsheltens og demagogs herredømme. Et interesant eksempel er arvekarisma som betyr tro på at karismaen ligger i blodet for eksempel ”førstefødselsretten” til tronen.  Det er ofte aspekt ved de to andre formene av herredømme. Karismatisk herredømme er mer typisk for Sør Europa enn Nord Europa.

Karismatisk og tradisjonelt herredømme har sine røtter tilbake i tid da makt og egenskapen til administrative midler ikke ble sentralisert under en stat og makt og religion hadde overbevisende kraft i samfunnet. I våre dager taper makt og religion sine overbevisende krafter. Samtidig har staten eierskap til administrative midler og retten som legitimerer makten. 

Det tredje herredømme kalles legalt herredømme. Det legale herredømmet følger landets og internasjonale lover og regler. Personen som leder henter legitimitet og makt på grunn av det som er skrevet i grunnloven og alle andre skriftlige regler og bestemmelser. De fleste finner seg i vedtakene på grunn av hjemmel i lov (legalitetsprinsippet). Denne typen herredømme gjelder innen en saksavgrenset kompetanse og område. Avgjørelsene som treffes er på en skriftlig og formalisert måte uten å la personlige og følelsesmessige motiver. Det finnes også en hjerarkisk forvaltningsstruktur, virksomhetsdissiplin og faglig kompetanse på grunn av utdanelse og rang. Stortinget gir lover som vi anerkjenner fordi dette styringsorganet representerer folkeviljen. 

For alle herredømmeforhold gjelder at de skal være en organisation med interesse, solidaritet og loyalitet overfor herskeren. Når herskeforholdet vedvarer å bestå, har dette en tendens til å bli noe hverdaglig ”rutine”. Denne tendensen gjør seg mindre gjeldende i de tilfeller hvor den personlige karismaen – bærer forsvinner og herredømmet likevel ikke starks dør ut, men forsetter å bestå på en eller annen måte, slik at herskerens autoritet går over til etterfølgere. Dette skjer på tre måter:

  1. Ved at ordningene blir til tradisjoner – karismatisk forvaltningsstab fornyet lovverket og de administrative ordre, arter autoriteten seg som prejudikater og presedenser som de skapt eller tilskrives.
  2. Karismatisk forvaltningsstab går over til å bli en legal eller standpreget stab. Overtar herskerrettigheter av intern art eller slike som de har tilegnet seg gjennom privilegjer.
  3. Ved at betydningen av karismaet selv omdannes – avgjørende viktig hvordan etterfølgetproblemet løses.

Weber ønsker seg fører-demokratiet hvor føreren krever seg velgernes tillit, handler etter eget skjønn, og oppfører seg som om han utelukkende er ansvarlig overfor seg selv.

 

Advertisements